Faen ta fet julemat, sier jeg bare. Julen er kos når den pågår, men i ettertid er det surt å sitte igjen med kviser i trynet. Altså, jeg får ikke kviser i ansiktet. Never, ever. Aldri vært plaget med det. Men for første gang etter en litt for avslappet juletid begynner de plutselig å poppe fram. Først øyebrynet, så inni nesa, så på overleppa, så rett ved piercingen, så på haka, så oppå nesa. Heldigvis ikke samtidig, men det er lite gøy for en som er vant til å være kvisefri og ikke helt vet hva i all verden man skal gjøre med disse utbruddene.
Jeg vet derimot to ting: ikke bruke for mye sminke og la de puste og ikke klemme. Jeg har nok vannkoppearr på kroppen as it is, thank you very much.
Bleh. Jeg driter egentlig hvordan de ser ut. Men at de klør og er irriterende setter jeg ikke pris på, spesielt siden jeg er vant til at når det klør, så klør jeg faen meg tilbake. Det går liksom ikke nå. Så i går holdt jeg meg inne, sminkefri, for å la det siste utskuddet mitt puste. Tror det satte pris på det for nå er den tilnærmet borte - og har blitt erstattet med en nydelig en som dukket opp på nesa i dag tidlig. Dette påvirker selvsagt hverdagen min så mye at jeg må lage et blogginnlegg om det, taper som jeg er.
Med andre ord: ikke mye nytt her, altså. Jo - jeg leser en novelle på over 100 sider for tiden. Spørs om ikke den er kvalifisert til å kalles en liten roman. Poenget er at jeg ikke var veldig sosial i går, og jeg gidder hvertfall ikke være sosial i dag for her har det snødd så mye at det er altfor mye styr å komme seg opp og ned helvetesbakken min. Snødd inne, altså. Kind of.
